torsdag 20. juli 2017

Transportrevolusjonen

I Norge har nysalget av elbiler passert både bensin- og dieselbiler. I Tyskland tillater man allerede førerløse biler. Vi står foran den største transportrevolusjonen siden bilen ble vårt foretrukne framkomstmiddel for 100 år siden. 

På et bilde fra New Yorks gater i 1900 er det én bil – omkranset av det som var det vanligste transportalternativet; hest og vogn. På et bilde bare 13 år senere er gatebildet det motsatte. I den samme gaten i New York er det nå én hestevogn omkranset av biler.

Mye tyder på at vi står ovenfor tilsvarende endringer, og midt i dette står Tesla-eier Elon Musk. Ved siden av de velkjente Tesla-bilene, har Musk utviklet solcellepanel som ser ut som takstein. I tillegg kommer batterier som lagrer denne energien du produserer fra ditt eget tak – slik at du kan lade din egen bil. Restkapasiteten kan du selge til strømleverandøren din.

Parallelt med økningen i antall elbiler, har IT-giganten Google utviklet selvkjørende biler som allerede er et vanlig syn i California. Der det amerikanske forsvaret ga opp utviklingen fordi de selvkjørende bilene krasjet, har Google utviklet biler som er langt sikrere når man tar bort sjåføren – av den enkle grunn at de aller fleste trafikkulykker skyldes menneskelige feil.

Selvkjørende biler testes nok ut av alle bilprodusenter som ønsker å være en del av bilens framtid. Derfor er det ikke unaturlig at nettopp det bilproduserende Tyskland er blant de første landene som får lovgivning som tillater selvkjørende biler. Det kreves fortsatt en sjåfør bak rattet. Bilprodusenten er ansvarlig for eventuelle skader bilen påfører omgivelsene såframt bilen ikke ber deg ta over rattet – da overføres ansvaret til deg. En svart boks skal registrere all slags aktivitet og være orakelet som definerer ansvar.

Utviklingen av førerløse biler kan skape endringer av en helt annen karakter enn tidligere tiltenkt. En gjennomsnittlig bil er passiv 95 prosent av tiden. Av den aktive tiden brukes én prosent i kø, mens én prosent brukes til å finne parkering. Nye elektriske biler forventes å ha tre ganger lengre kjørelengde enn bensinbiler, ifølge forsker Tony Seba ved Stanford Universitet. Han er ekspert på omstillinger i bil- og energibransjen, og tror førerløse biler vil bli benyttet til transport av langt flere enn eieren.

Seba mener vi vil gå fra bileierskap til transport som tjeneste. Det ligner omveltningen vi har sett i musikkindustrien, hvor forbrukerne har flyttet seg fra å eie fysiske album til å strømme musikk via Spotify, Tidal og andre plattformer. Seba begrunner sitt fremtidsbilde med elbilens forlengede levetid og tilgangen på billigere fornybar energi.

For å ta solenergi som et eksempel: Fra en forsiktig begynnelse ser vi nå en dobling av kapasiteten hvert 2,5 år. Den viktigste årsaken til veksten er kostnaden som er redusert med 11 prosent hvert år. Samtidig er prisen for batterier redusert med 20 prosent siden 2010, og det forventes en ytterligere reduksjon på 50 prosent innen 2025, ifølge Bloomberg New Energy Finance.

En internasjonal undersøkelse utført av Roland Berger viser at nesten halvparten av forbrukerne ikke ønsker egen bil hvis de kan bruke en selvkjørende drosje. Elbiler er også i ferd med å bli et attraktivt alternativ, spesielt i Asia hvor 37 prosent vurderer å kjøpe elbil som sin neste bil. I Kina er det hele 60 prosent som vurderer dette.

Hvilke konsekvenser har dette for oss? Tony Seba mener det fremtidige regnestykket for det oljeproduserende Norge ikke vil gå opp. Når fornybare energikilder øker i utbredelse samtidig som prisen faller, blir det vanskelig å leve av en stadig lavere oljepris. Det betyr at vi må tenke alternative vekstnæringer for å sikre den norske velferden. Det er ingen grunn til at ikke smart transport kan være én av disse.

I tillegg må norsk regulering holde tritt med den teknologiske utviklingen generelt, og innen transport spesielt. Samferdselsminister og bilelsker Ketil Solvik-Olsen har lovet at lovverket ikke skal stå i veien for teknologien, og har selv hevdet at vi framtiden mest sannsynlig ikke vil eie vår egen bil. Før sommeren la han fram et lovforslag for utprøving av selvkjørende biler på norske veier.

Uansett hvem som vinner valget til høsten, bør disse punktene stå høyt på agendaen.

Denne kommentaren var i dag på trykk i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/transportrevolusjonen-kommer/68527072  

onsdag 12. juli 2017

Av med skylappene

De største teknologiske endringene kommer der det vil svi mest for Norge: energi. Vi må gripe de nye mulighetene mens landskapet endres.


Vi står i et paradigmeskift. I 2016 toppet de fem digitale selskapene Apple, Alphabet, Microsoft, Amazon og Facebook listen over verdens største selskaper. Bare fem år tidligere var det tre oljeselskaper og en bank som regjerte, og Microsoft var eneste datateknologiselskap på topp fem. Hva innebærer denne utviklingen og hvordan påvirker det Norge?

På få år har verdensmarkedet blitt dominert av digitale virksomheter, og verdens befolkning er koblet på nett hele døgnet. Nordmenn er et av verdens mest digitale samfunn, men vi klarer ikke å kapitalisere på denne raske utviklingen i tilstrekkelig grad. Skal vi forbli konsumenter eller har vi en mulighet til å ta en del av kaken og bli produsenter?

Tre digitaliseringsbølger
Det er tre digitaliseringsbølger som vi har vært i, eller er på vei gjennom:

Den første bølgen handlet om det som var lett å digitalisere: Musikk, litteratur, bilder og media. Selskaper som Spotify, Instagram og Kindle eksisterte ikke før millenniumskiftet, men er i dag allemannseie.

Den andre bølgen handlet om digitale plattformer som kobler kjøper og selger, populært kalt delingsøkonomi. Her finner vi store globale selskaper som Uber innen transporttjenester og Airbnb innen overnattingstjenester, men også nasjonale aktører som Nabobil, Kolonial.no, Leieting og WeClean.

Den tredje bølgen treffer nå etablerte og store industrier. Fra Fornebu leverer norske Gelato en skybasert tjeneste som utnytter restkapasitet ved ulike trykkerier verden over. Det effektiviserer markedet og reduserer transportbehovet. eSmart Systems fra Halden hjelper energiselskaper med å optimalisere drift gjennom analyse av store datamengder i sanntid.

Børster støv av handelsbalansen
Norges eksport og velstand har i lang tid vært basert på inntekter fra olje og gass. Ifølge Innovasjon Norge har oljeprisfallet gitt svimlende 300 milliarder kroner i reduserte eksportinntekter, skatter og avgifter bare siden 2014. Det gjør at vi igjen snakker om handelsbalansen, noe vi ikke har gjort de siste 20 årene. Mange tror og håper at prisfallet vil gå over, men hva skjer hvis den gryende prisoppgangen kun er midlertidig?

Professor Tony Seba ved Stanford University og forfatter av boken "Clean Disruption of Energy & Transportation" hevder at alle biler vil være elektriske og selvkjørende innen 2030, fordi alle fossile energikilder og kjernekraft vil være utkonkurrert. Hva vil skje hvis kraften og hastigheten i det grønne skiftet er mye større enn vi tror? Selvkjørende biler som kan være på veien 90 prosent av tiden i stedet for å være parkert, vil gjøre det å eie en bil i 2030 omtrent til det samme som å eie en hest i dag – noe for de helt spesielt interesserte.

Det er lett å avfeie Tony Seba som en hysterisk miljøprofet når han sier at all ny energi vil komme fra fornybare energiteknologier som sol og vind. Men da skal vi huske at Tesla-gründer Elon Musk følger Sebas oppskrift til punkt og prikke.

Vi blir "prosumenter"
I fjor fikk Tesla-bilene en programvareoppdatering litt utenom det vanlige: Nå kan de være selvkjørende opp til et visst nivå. De lanserte også Tesla Powerwall, som er et batteri du kan ha på veggen hjemme for å lagre solenergi og dermed redusere avhengigheten av fossilt brensel. Og som om ikke det var nok, ble selskapet Solar City, som lager solceller som ser ut som vanlig takstein, fusjonert inn i Tesla.

En kombinasjon av disse tre produktene vil innebære at du kan produsere og lagre din egen energi, som også er drivstoffet for bilen din. Kundeforholdet til strøm- og nettselskapet endres fra konsumpsjon til produksjon, og du blir en "prosument" som kjøper strøm når den er billigst, og selger den tilbake når den er dyrest.

Det er ikke helt tatt ut av luften når Seba sammenligner bilmerker som satser på dieselmotorer med Kodak. Den tidligere fotogiganten prøvde å øke effektiviteten av sine analoge filmruller og kameraer, parallelt med at de fant opp digitalkameraet. De turte imidlertid ikke å utvikle den nye teknologien, siden de fryktet at den ville spise av overskuddet til deres eksisterende produkter. Det viste seg at Kodak fikk helt rett i det siste, noe som også ble dramatisk for selskapet.

Olje og gass mindre verdt
Argumentasjonen til Tony Seba er at vi står overfor en rekke teknologiske skift som følger samme type logikk: Raskt fall i kostnader og forbedret ytelse, kombinert med nye forretningsmodeller som gjør livet lettere for kundene, det være seg leasing eller delingsmodeller.

International Energy Agency har konsekvent undervurdert veksten for fornybar energi – spesielt solenergi – fordi de baserer seg på lineære framskrivninger. Teknologiske skift har imidlertid ikke et lineært forløp. Vi ser nå en global dobling av installert kapasitet for solenergi hvert 2,5 år. Asia leder an i utviklingen som først og fremst skjer på grunn av lavere kostnader.

Den teknologiske utviklingen innen batterier, solceller og autonome biler kan gjøre våre desidert største eksportprodukter olje og gass vesentlig mindre verdt i 2030. Det bør bekymre nok til at vi vurderer en del gamle sannheter på nytt.

Det er vanskelig å begripe teknologiske endringer mens de pågår. Men det hindrer oss ikke fra å åpne øynene og gripe nye muligheter. Morgendagens vinnere skapes i tider hvor landskapet endres.

(Denne kommentaren er skrevet sammen med min kollega Daniel Ras-Vidal og er tidligere publisert i Bergens Tidende)

Vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT

Skal vi utnytte de digitale mulighetene eller skal vi forbigås av land som reagerer raskere enn oss? Det sørøstasiatiske toget vil mest sannsynlig passere oss i høy hastighet i 2020. Vi har alle forutsetninger til å ta opp kampen, men har vi modige politikerne som utvikler smart politikk?

Bilderesultat for stortingetNoen spiller allerede på lag med framtiden. Samferdselsministere Ketil Solvik Olsen (Frp) har lovet at regulering ikke skal stå i veien for den teknologiske utviklingen. Han er allerede i gang med å utvikle politikk for førerløse biler. Stortingspolitikere fra ulike partier har tatt digitale initiativ for å sikre alt fra utbredelse av helseteknologi til tilstrekkelig IKT-kompetanse. Torgeir Knag Fylkesnes (SV) tok sågar initiativ til en teknoradargruppe på Stortinget – hvor alle partier er representert – som har som formål å adressere hvordan ny teknologi utfordrer og skaper muligheter.
Smart politikkutvikling handler om å se hva som kommer i framtiden, og deretter sikre at dagens lover og reguleringer ikke står i veien for utviklingen. Kort fortalt er det behov for en digital vask av eksisterende lover og regler. Et godt eksempel er fjerning av moms for mat som blir gitt bort gjennom appen "Too Good To Go". Slikt vil vi se mere av.
Bør roboter ha juridisk status?
I Europaparlamentet har noen representanter foreslått å etablere en juridisk status for roboter. Det er et forsøk på å være forut for sin tid gjennom å diskutere hvordan vi skal forholde oss til avanserte maskiner som tar autonome beslutninger. Det handler blant annet om hvilke skader de kan forårsake og hvem som da er juridisk ansvarlig. Hvilken norsk politiker har mot til å ta tilsvarende initiativ?

Modig og smart politikkutvikling handler om å ta valg i dag som legger til rette for en digital framtid. I rapporten "Digitizing Europe" utfordrer Boston Consulting Group (BCG) de nordeuropeiske landene, inkludert Norge, til å være ledende i digitaliseringen av Europa. BCG anslår at et velfungerende indre marked gir de nordeuropeiske landene et vekstpotensial på 38 prosent. Med en sterk digital satsing øker potensialet til 80 prosent.

Det er nettopp Norge og andre mindre land i EU/EØS-området som har mest å tjene på digitalisering. Samtidig har Norge også mest å tape dersom vi blir hengende etter i digitaliseringsarbeidet. I følge BCG og Google har teknologiutviklingen en jobbratio på 2:1 – det vil si at teknologien etablerer to nye arbeidsplasser for hver jobb som forsvinner.

Oppskriften er enkel, men krever digital klokskap, lederskap og tverrfaglig samarbeid. Vi må legge til rette for teknologisk innovasjon, stimulere til entreprenørskap, forbedre tilgang til kapital, og bygge kompetanse og talent for morgendagen.

Vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT
Nylig lanserte Abelia sitt "Omstillingsbarometer 2016". Der går det frem at vi er gode på breddeutdanning, men dårlig på spisskompetanse. Vi er gode på oppstartsmuligheter, men mangler motivasjon for å starte opp for oss selv. Vi har middels FoU, men likevel stort potensial for innovasjon. Kanskje viktigst er det at vi har høy bruk og grunnkompetanse innen IKT. Imidlertid er norsk IKT-sektor liten, offentlig digitalisering henger etter, og vi styrer mot en kritisk kompetansemangel innen IKT.

Konklusjonen er ganske enkel: IKT ligger som en grunnleggende forutsetning for omstilling og økt produktivitet. Det spiller ingen rolle om vi er gode på andre områder – uten luft under vingene på digitaliseringen vil vi ikke komme spesielt langt.

I USA har presidentkandidat Hillary Clinton lansert et digitalt program med flere spennende forslag. Hun vil blant annet utnevne en Chief Innovation Advisor som skal redusere føderale regulatoriske barrierer slik at lover og regler ikke står i veien for innovasjon.

I den kommende valgkampen i Norge håper vi at alle partier tar del i konkurransen om å utvikle den beste politikken for digitalt Norge. Med vårt digitale forsprang har vi mye å vinne om vi klarer å opprettholde vår plassering. Men vi har også mye å tape hvis vi ikke gjør de smarte og modige valgene.


Hvem vil iføre seg den digitale ledertrøyen?
I Europaparlamentet har noen representanter foreslått å etablere en juridisk status for roboter. Det er et forsø
(Denne kommentaren er skrevet i samarbeid med min kollega Christine Korme og tidligere publisert i Digi.no)

Er vi forberedt på robotenes inntog?

Smarte og selvlærende roboter vil påvirke alle deler av samfunnet vårt. Vi ser imidlertid ikke verdien i mulighetene og er for naive om utfordringene.

I asiatiske land vil antallet industriroboter mangedobles de neste årene, mens vi her hjemme tenker mest på roboter som støvsuger gulv inne og klipper plen ute. Selvkjørende biler har allerede hatt sine første kollisjoner, men vi har ennå ikke hatt en norsk diskusjon om juridisk ansvar når roboter skader mennesker.

Her er lille Dino basert på Watson teknologi
Er robotutviklingen så langt inn i framtiden at det er umulig å ta stilling til politiske tiltak i dag? På ingen måte. Dette er muligheter som må gripes i dag, og utfordringer som vi egentlig burde tatt høyde for i går.

Mye tyder på at det er de framvoksende økonomiene i Asia som vil utvikle robotmarkedet – mens Europa blir konsumenter. Er det noe vi ønsker for teknologier som vil ha dramatisk påvirkning for store markeder som industri, transport, utdanning, helse og velferd?

Vårt høye lønnsnivå burde vært et sterkt insentiv til å investere i industriroboter. Likevel selges det henholdsvis tre og fire ganger flere av disse i våre naboland Danmark og Sverige. I 2014 ble det solgt 4,7 millioner personlige roboter internasjonalt, ifølge International Federation of Robotics. Det er en økning på 29 prosent.

Den mest kjente versjonen i Norge er selen som er dekket av syntetisk pels og har sensorer som reagerer på kos med bevegelser og lyder. Toyota lanserte i 2013 en mer avansert partnerrobot som via en berøringsskjerm kan hente ting, lukke gardiner og åpne dører for sengeliggende pasienter.

Snart kommer neste generasjon serviceroboter som kan kommunisere, lese følelser og lære selv. Google har varslet at de allerede i år vil komme med snakkende roboter. IBMs supermaskin Watson kan allerede kjøpes som en liten grønn dinosaur som kan være ditt barns læringspartner.

I Asia er det høye forventninger og stor konkurranse om å få forsprang i robotmarkedet. Kina har flest industriroboter i verden, og skal innen fem år tredoble sin egen årlige produksjon. I Japan ønsker man å gi nytt liv til en døende økonomisk vekst. Statsminister Shinzo Abe har initiert en storstilt plan som blant annet skal sikre roboter til et SMB-marked som allerede sliter med å skaffe arbeidskraft. I tillegg skal man få dekket robotutgifter gjennom en ny helseforsikring som kan bidra til å utvikle markedet.

I Japan er roboter solid forankret i kulturen. I Shinto-religionen anser man at maskiner kan ha sjel. Begeistringen for roboter gjenspeiles i en undersøkelse som viser at 65 prosent av japanske pasienter er positive til roboter. Vi er langt unna tilsvarende holdninger i Europa.

Det store spørsmålet er hva og hvem som skal styre utviklingen for å utnytte mulighetene og håndtere utfordringene roboter bringer med seg. Er det fremtidspessimisme eller industrioptimisme? Initiativer fra blant annet Europaparlamentet tar mål av seg å styrke innovasjon innen robotteknologi, imidlertid er de først og fremst opptatt av begrensende tiltak. Det vitner ikke om den mer optimistiske og konkurranseorienterte tilnærmingen Asia preges av.

Interaksjon med roboter har en voldsom påvirkning på fysiske og moralske relasjoner i et samfunn. Hva skjer med menneskeverdet når syke, eldre og sårbare mennesker utvikler følelser for roboter som har omsorgsansvar for dem? I tillegg er det juridiske og politiske implikasjoner ved robotenes inntog. Hvem er ansvarlig hvis en robot skader et menneske? Det er enklere å stille noen til ansvar hvis roboten har blitt instruert til å gjøre noe, men hva om roboten er selvlært?

I Norge kan vi velge om vi ønsker den entusiastiske asiatiske tilnærmingen eller den skeptiske europeiske holdningen. Skal vi ende opp med kun å være konsumenter eller bidra til utvikling og eksport av smarte roboter og kunstig intelligens innebygd i maskiner? Vi har allerede en befolkning som er godt over gjennomsnittet interessert i teknologi, men er lovverket vårt tilpasset en gjennomdigitalisert framtid?

Vi trenger allerede nå en debatt om juridisk ansvar for smarte roboters handlinger. Vi må dykke dypere i de etiske implikasjonene der en selvkjørende bil ofrer ditt liv som passasjer for å unngå å kjøre i hjel et barn som går langs veien. Og vi trenger en diskusjon om praktisk bruk av roboter i ulike sektorer for å se de reelle fordelene og ulempene.

2016 er året vi får de første selvkjørende bussene i Norge. Burde ikke roboter da være et langt større samtaleemne i både offentlig og privat sektor?

(Denne kommentaren har tidligere vært publisert i Dagbladet)

fredag 20. juni 2014

Å skape mening!

Onsdag 18. juni lanserte jeg boken: Å skape mening –refleksjonsbok for ledere og medarbeidere på Litteraturhuset. 

Hvorfor skulle akkurat jeg skrive en bok om ledelse? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv i gjennom skriveprosessen. Det gis jo ut tusenvis av bøker med temaet ledelse på verdensbasis årlig. Flere har sikkert i løpet av det siste året lest en eller flere bøker som omhandler ledelse, lest artikler, sett videoer eller diskutert ledelse.

Og temaet ledelse fortjener oppmerksomhet. Fordi ledelse er viktig. Ledelse er ofte det som benyttes som forklaring når noe går bra. Steve Jobs, Nelson Mandela for å nevne noen. Ledelse er også ofte x-faktoren som benyttes som forklaring når noe går dårlig.

Lederbøkene er full av fakta, tall, forskning og eksempler. Det er skrevet sider opp og ned om hva som kjennetegner de gode lederne og de dårlige. Bøkene lanserer gjerne en ny metode, type Leadership for dummies eller 3, 5, 7 eller 10 punkter om hva du kan gjøre for å bli en bedre leder. De skriver mye om hva og hvorfor, men mindre om hvordan. Og det er selve spørsmålet hvordan som fascinerer meg.

Jeg presenterer ikke en fasit på hva som er god ledelse i boken. Jeg lanserer verken en ny metode eller modell. Svært lite forskning om ledelse er omtalt. Boken er faktisk ikke ferdig før leseren selv er blitt medforfatter. Fordi jeg tror at mye av svaret ligger i den enkelte. Jeg bidrar i boken med noen spørsmål som leseren selv må reflektere over. For å sitere Gordon Johnsen: ”Det vi får bevisstgjort, kan vi gjøre noe med. Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss.” Det er gjennom refleksjonen du blir i bedre stand til å finne dine egne svar.

Forskning viser at det nettopp er gjennom refleksjon vi lærer best – og gjerne i refleksjon med andre. Jeg ble derfor så glad over å høre fra en av deltakerne på lanseringen at hun hadde med teamet sitt, og at de skulle bruke kvelden etterpå til å reflektere. Jeg håper at flere gjør det. Bruker boken som utgangspunkt for en felles refleksjon både i ledergruppen eller med medarbeiderne.

I boken har jeg prøvd å ta et par skritt tilbake for å se på hva ledelse av mennesker egentlig handler om: jeg har gått back to basic – som var arbeidstittelen for boken. Hvis du ser på ledelse fra et helikopterperspektiv så er det to hovedtema som utkrystalliserer seg: Ledelse av andre mennesker handler ganske enkelt om at du må være oppmerksom på, og reflektere over, to grunnleggende spørsmål:

Hva vil du oppnå – og hvilket handlingsrom må du etablere?

Disse spørsmålene bygger opp om selve overskriften for denne boken: Å skape mening. Lisa Cron har sagt: ”Et menneske kan klare seg i 40 dager uten mat, 3 dager uten vann, men bare 35 sekunder uten mening”.

Forskning viser at medarbeidere som opplever å ha en meningsfylt jobb bidrar både til høyere produktivitet og har et lavere sykefravær! Ledere må derfor snakke om hva vi skal få til sammen; altså oppdraget. Det handler om å gi medarbeiderne en opplevelse av at jeg er en viktig person i en viktig virksomhet, at jeg får lov til å bruke min kompetanse og oppleve at min jobb bidrar til et større hele.

Å skape mening for deg selv og dine omgivelser er like viktig, uavhengig av hvorvidt du leder en organisasjon, sykehus, barnehage, skole, liten bedrift, stor bedrift, uansett bransje, om du er mellomleder, prosjektleder eller om du leder landet.  Å skape mening begrenser seg ikke bare til jobb. Alle temaene i boken kan overføres til alle sammenhenger du opptrer, om det er i familien, med venner eller i fritidsaktiviteter. Hva vil du oppnå?

Utfordringen i en hektisk hverdag - på jobb og i fritiden - er at det er lett å gå seg vill i daglige gjøremål og havne i ”gjøre-fella”. 100 e-poster skal besvares, telefoner skal tas, og møter skal gjennomføres. I stedet for å fokusere på alt som skal gjøres, kan du vende oppmerksomheten din mot hva det skal lede til.

For å ta eksempelet barnehage. Du vil ha en ulik oppmerksomhet til den jobben du utfører om du fokuserer på alt det du til enhver tid gjør; skifter bleier, kler av og på, spise og samlingsstund osv. Alternativet er å vende oppmerksomheten hva det skal lede til: å skape trygge og utviklende rammer for barn. Samme tilnærmingsmåte kan du overføre til hvilken som helst jobb. Selv vaskemannen på NASA opplevde at hans jobb var et bidrag til å få en mann på månen.

Hvis du skal bli god på noe, også på ledelse, må du trene. Det krever at du bruker tid til små refleksjoner i hverdagen, tar et skritt tilbake og spør hva handler dette egentlig om. Du må selv gjøre de endringer som skal til for å oppnå det du ønsker. Det behøver ikke være store forandringer som å skifte ut ledergruppen, si opp jobben eller gjøre det slutt med kjæresten. Små endringer kan også gi stor effekt. Som å state the obvious – hva er det vi som virksomhet eller organisasjon ønsker å oppnå eller noe så enkelt som å starte med å feire når dere oppnår noe bra – stort og smått.

Med denne boken håper jeg å inspirere til forandringer. Avslutningsvis i boken har jeg derfor inkludert et kapittel om hjernen – som er den viktigste endringsmuskelen vi har i kroppen. Du kan lære noe nytt – når som helst – hvis du selv tror på det og er villig til å gjøre de forandringer som må på plass. Både kroppen og hjernen er utrustet til å klare det, hvis du selv gjør jobben. Hjernen har ubegrensede ressurser – så det er på tide å gi den mer oppmerksomhet.

Vi lever i en verden i en voldsom omstilling. Jobb og fritid sklir inn i hverandre. Stress er den viktigste direkte og indirekte årsaken til at folk blir syke. For å oppnå kraft og resultater kan du ikke bare løpe fortere. Du må gjøre ting annerledes. Ta ett skritt tilbake eller innta et helikopterperspektiv og still deg nye spørsmål – hva skal du oppnå? «Menneskers intensjoner virker som magneter på egen atferd», sier et gammelt indianerordspråk. Har du en klar intensjon med det du gjør, liten eller stor, vil det påvirke hvordan du handler og hvordan du har det. Det vil skape større mening for deg og dine omgivelser.

#skapmening

tirsdag 4. mars 2014

Heia matteheltene!

PISA- tallene for 2012 ble lagt frem rett før jul, og tallene viser en negativ utvikling. Norske barn er ikke gode nok på matte og naturfag, og vi er heller ikke der Norge bør være i prestasjoner på lesing. God innsikt i matte og realfag er grunnleggende for ingeniørutdanningene. Og ingeniører har vi til en hver tid et skrikende behov for. Samtidig er det et gap mellom de som har riktig fagsammensetning fra videregående og slik sett kvalifiserer til ingeniørutdanning og det faktiske behovet. Og gapet øker.

Siden tidenes morgen, og i hvert fall de siste førti årene, har det vært tverrpolitisk enighet om problemet og tiltak er satt i gang for å få flere til å velge realfag. Uten at det har gitt nevneverdig resultat. Politikere kan ikke bestemme at folk skal like matte. Problemet er kanskje mer grunnleggende. Vi må endre på måten vi snakker om matte. Vi må gå fra å snakke om mattenerder til mattehelter.

Den norske skoledebatten må få et toneskifte. Vi må starte med å "fremsnakke" matte og naturfag som spennende fag, både på skolen og hverdagen. Her har politikerne, sektoren og lærene et stort ansvar. Ikke minst har foreldrene en viktig oppgave i å inspirere barna til å ville lære matte og naturfag. Disse fagene er i tillegg til å være nyttig i senere karriereveier, også kule og givende fag. Vi husker alle den gleden av å sette to streker under det riktige svaret. Denne gleden og nysgjerrigheten må vi vekke hos våre barn. Vi må snu gangetabellen fra et krevende monster til en tøff superhelt. Abelia oppfordrer alle til å ta et kollektivt krafttak for en endring i retorikken.  

Vi er overbevist om at læreren er nøkkelen for en norsk skole som sliter med å knekke mattekoden. Faglig flinke, og ikke minst engasjerte lærere, er en forutsetning for at flere unger skal lære seg å elske realfag. Flere aktører har tatt til ordet for å modernisere matte og naturfagene. Alt fra å hoppe strikk i skolegården til spesialdesignede App'er er fremmet som gode metoder for at barnet skal lettere tilegne seg matte og naturfag. Dette kan sikkert være gode metoder, og vi applauderer alle som tenker nytt i undervisning. Samtidig må vi i arbeidet med å utforme morgensdagens undervisning huske at den må tilpasses morgendagens skolebarn, - som har lekt med nettbrett siden de var to år.  Læreren er altså avgjørende viktig, men vi skal likevel passe oss for å tro at den gode læreren er svaret på alle utfordringer i skolen. Det minst vi kan gjøre er å gi dem de verktøyene de trenger - som digitale læremidler – men ikke minst gi dem elever som er åpne og nysgjerrige på fagene og ikke tynget av foreldrenes fordommer.

I kjølvannet av rapportfremleggingen har politikere fra begge sider ropt høyt om pengebruken i norsk skole, og OECDs landrapport om PISA viser at Norge riktignok bruker mer penger per skolebarn sammenlignet med andre land. Abelia er ikke så opptatt av hvem som sier de vil bruke mest. Vi er mer opptatt av hvordan vi bruker pengene. Bør ikke inspirerende og nyskapende metoder for matte- og naturfagundervisning premieres? Alle er enig om at det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden, og da må vi anvende pengene på en smartere måte. Vi mener Norge bør ha som ambisjon å utvikle fremragende metoder for formidling og undervisning, kanskje særlig i matte og naturfagene.

I tillegg til metodene, må vi løfte frem heltene. For ingenting er så inspirerende som gode forbilder. For mattegeniene er en av mange forbilder Magnus Carlsen. Hans prestasjoner har skapt en kultur for at sjakk er kult. Hele Norge (om ikke hele verden) fulgte nøye med, de tenkte, snakket om og analyserte hva hans neste trekk skulle bli under VM. I dag vet vi at hans ettermæle blant annet vil være et løft for strategisk og matematisk tenking. Det må trekkes fram som en viktig seier for morgendagens skolebarn på kort sikt. Abelia tror på et mer positivt orientert ordskifte, nyskapende undervisning, smart pengebruk og gode forbilder. Vi tror på, og heier derfor frem, matte og naturfag. 

Kronikk i Computerworld 24.01.2014

fredag 28. februar 2014

Produktivitet på dagsorden

Bilde lånt fra produktivitetskommisjonens hjemmeside
"Kunnskap trumfer alt" sa tidligere statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale i 2010. Slagordet kunne like gjerne kommet fra Erna Solberg. I tillegg til at kunnskap er en av de viktigste innsatsfaktorene for næringslivet, er kunnskapsnæringen, inkludert finans og it, den viktigeste næringen for framtiden.

Prosjektet Kunnskapsbasert Norge, ledet av Torger Reve og Amir Sasson, fremmet kunnskapsnæringene fordi de har høy produktivitet og verdiskaping. Sammen med olje- og gass, maritime næringer og sjømatsindustrien er de i tillegg de mest konkurransedyktige næringene i Norge. En sterk og attraktiv kunnskapsnæring betyr at vi blir mindre sårbare, mindre avhengig av enkeltnæringer og bedre i stand til å håndtere omstillinger. Omstillinger vil være regelen fremfor unntaket framover.

Både kunnskap og IT er viktige faktorer i å utvikle produktivitet i andre næringer. Norske bedrifters evne til å ta i bruk ny teknologi trekkes frem som en forklaring på at Norge klatrer fire plasser til en 11. plass av totalt 148 land i World Economic Forums (WEF) årlige undersøkelse om konkurranseevne, skriver Dagens Næringsliv i september. Det er derfor påfallende at IT i mandatet til den norske produktivitetskommisjonen kommer helt avslutningsvis. I mandatet heter det at: Kommisjonen bør også belyse hvordan teknologisk fremgang, økt kvalitet på arbeidskraften og endret organisering både internt i og mellom virksomheter kan bidra til produktivitet i offentlig og privat sektor. For oss virker det rart at det som gjennomgående kan bidra til mer produktivitet nevnes i siste punkt, fremfor å settes som et premiss for de andre punktene i mandatet.

Den danske produktivtetskommisjonen er et uttalt forbilde for den norske, og begge er hovedsakelig bemannet av skrivebordsøkonomer. Økonomene kan brukes til mye, men uten praktikerne vet ikke økonomene hvor skoen trykker. Råd/tiltak fra kun en faggruppe vil gi homogene løsninger, og det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig i arbeidet med å utvikle nye løsninger. Ny kunnskap skapes der gamle ideer utfordres. Det første kommisjonen bør gjøre er derfor å ta et møte med Torger Reve for å få innblikk i et av de største arbeidene som faktiske allerede er gjort på produktivitet i Norge.

Den danske kommisjonen har skrevet en egenrapport om kunnskapsbaserte tjenester (kunnskapsnæringen), som inkluderer alt fra advokater, revisorer, ingeniører, arkitekter og konsulenter. Disse næringene er i økende grad ansett som en sentral faktor for å skape konkurransekraft. Overføring av kunnskap, fra for eksempel akademia til næringslivet er en av nøkkelfunksjonene til kunnskapsbedrifter. Disse tjenestene er også en katalysator for produktivitetsforbedringer i andre bedrifter, gjennom de tjenester og råd de selger. Kommisjonen peker derfor på at det å sikre gode reguleringer og effektiv konkurranse i disse tjenestene ikke bare er viktig for produktivitetsforbedringer innen disse sektorene. Det kan også gi signifikante fordeler for resten av økonomien å ha en velfungerende, innovativ og produktiv tjenestesektor.

I Danmark har de observert utfordringer i produktiviteten innen advokat og revisordelene av næringen. Årsakene er flere, blant annet ulempen ved et lite marked og reguleringer som virker hemmende for konkurransen. Det samme behøver ikke være tilfelle i Norge. Vi har derimot et enormt forbedringspotensial i at offentlig sektor kan bli en bedre kunde gjennom offentlige anskaffelser. Med bedre kunder menes at staten i større grad bør fokusere på innovasjon og behovet, fremfor detaljerte løsningsbeskrivelsene. Dette er viktige tema den norske kommisjonen må se på. Kunnskapens rolle i hele verdikjeden må også vektlegges.

Jeg vil avslutte med Kronprins Haakons ord under framleggingen av resultatene til Et kunnskapsbasert Norge: "Kunnskap og kompetanse er en fornybar ressurs som krever vedlikehold og oppdatering. Kunnskap og kompetanse øker ved læring, men også ved bruk."

Kronikk jeg har skrevet i Computerworld 28. februar 2014



tirsdag 5. november 2013

Innovasjon i media


Det er lett å tro at innovasjon i media handler om å levere nye tjenester på nye kanaler, men det handler like mye om innovasjon på innholdet, i arbeidsprosessene, for ikke å snakke om kulturen. Det handler til og med om åpenhet. Å innovere for et mediehus kan være så enkelt som å legge arrogansen til side og for eksempel åpne øynene for kunden.  

Norsk redaktørforening arrangerte 4. november sitt høstmøte hvor innovasjon sto på dagsorden, og jeg var så heldig og være en av tre eksterne dommere som skulle vurdere innovasjoner. Store og små medier viste fram sine prosjekter på hvordan de tenker nytt i et utfordrende marked. Det behøver ikke være noe revolusjonerende for å kalles en innovasjon. Tvert i mot viser det seg at det enkle ofte er det beste. Det kan være så enkelt som å bli best på det du er god til. Da må du av og til prøve å skrelle bananen fra motsatt side. 

Å kutte kostnader i en hard konkurranse behøver ikke være det eneste svaret. Du kan som Dagsavisen i stedet tenke nye markeder, og de har gjennom å etablere seg under merkenavnet  Framtiden i Drammen faktisk vokst. De har levert på å være en urban avis med lokalt innhold. Og med suksess så skaper det stolthet i hele staben. 

Avisa Nordland ville utvide markedet i en ny potensiell kjøpergruppe som ikke er storkonsumenter av media, nemlig de unge. De tok seg bryet verdt og stilte de unge spørsmål om hva de ønsket. Ungdommen ønsker dialog, de ønsker å bli tatt med på råd og de ønsker selv å være nyheten. De unge vil ikke ha sutre Nav saker på forsiden. De vil ha positive saker. Avisa Nordland måtte omstille seg og sitt nyhetsperspektiv. Det innebar for eksempel at dresskledde menn ble erstattet med gode menneskehistorier på næringslivssidene.

Det mest innovative eksemplet er Sunnmørsposten som har satt rushtidsproblemet i Ålesund bokstavelig talt i ett nytt søkelys. De sendte journalistene ut i forskjellige transportmidler fra apostlenes hester, sykkel til kajakk, bil og buss og fikk belyst hvilket transportmiddel som var mest effektivt. Resultatet ble vist i en dataanimert og interaktiv tjeneste. Gjennom bruk av big data kan nyheter få en ny vår! Datajournalistikk gir ny innsikt.

VG er kanskje den avisen som i sterkest grad har etablert en kultur som fremmer innovasjon gjennom å oppmuntre til å eksperimentere. VG har erkjent at de beste ideer kommer fra feil folk, som er feil plassert og ofte til feil tidspunkt. De kan til og med finne på å gjøre feil – og det er også greit. Det var ikke mange ledere i VG som var med på beslutningen om å utfordre verdensrekorden om det lengste intervjuet. Det tok to minutter fra ideen oppsto til Lahlum takket ja.

De gode ideer kommer når man minst venter de. Det avgjørende er om det er utviklet en kultur hvor ideene – hvor noen av dem garantert vil mislykkes – også skal få lov til å testes ut. Tillit, gir også ansvar. 

Eksemplene over, med unntak av Avisa Nordland, omhandler i liten grad innovasjon på innholdssiden. Dessverre. I en stadig mer stressende hverdag med et enormt tilfang på informasjon vil mediekonsumet utvikle seg annerledes. I likhet med de unge som Avisa Nordland snakket med, så deler også litt eldre helst de sakene som gjør oss glade på Facebook. Huffington post har på bakgrunn av kunnskap om hvordan negativt stress påvirker oss forsøkt å ha mer balanserte overskrifter og mindre røde typer, og en egen del av avisen vies bare positive nyheter. Drapsrevyen saken er et eksempel på det motsatte.

Media må innovere for å overleve. Mye skjer, men vi er fremdeles kun i den spede begynnelsen. Det er når innhold og kultur får like mye oppmerksomhet som kanaler og tjenester at de store innovasjonene vil finne sted – og mediahverdagen til den enkelte faktisk vil bli kvalitativt bedre.

tirsdag 27. august 2013

Kvinner må ta ansvar selv

Illustrasjon av Roar Hagen til kronikk publisert i VG
Arbeidsminister Anniken Huitfeldt har uttrykt at årets valg er et likestillingsvalg. Vi vil hevde det motsatte. Politikere har gjort nok. Det er kvinner selv som må ta ansvar for sine liv. Politikere kan ikke ta valgene for dem.

Kvinner i arbeidslivet i dagens Norge ikke er mer undertrykte enn de gjør seg til selv. Kvinner besitter mange av de mektigste posisjonene i Norge: Fire av de mest betydningsfulle arbeidslivsorganisasjonene ledes av kvinner. Ni av de tolv største humanitære organisasjonene har kvinnelige toppledere. Majoriteten av de politiske partiene ledes av kvinner. Etter høstens valg vil Norge kunne ha både kvinnelig statsminister og finansminister. I det hele tatt er det lite som tyder på at kvinner som virkelig vil, kan skylde på at de har feil kjønn om de ikke får det til.

Det betyr likevel ikke at vi er i mål med å fordele makten jevnt mellom kvinner og menn. I næringslivet er det påfallende langt mellom kvinnene på toppen, spesielt i de børsnoterte selskapene. KPMGs topplederundersøkelse for 2012 viser at kun 16 prosent av toppledelsen i børsnoterte selskaper med hovedkontor i Norge er kvinner. Av disse har hele 72 prosent lederansvar tilknyttet stabsfunksjoner. Det innebærer at menn rangerer over kvinner i form av høyere lønn, posisjon, status og gjennomslagskraft. Når kvinner er ledere, er det gjerne i lavstatusfunksjoner. De sitter i HR, kommunikasjon, markedsføring og i administrasjon. Det er, med andre ord, forskjeller mellom kvinners og menns plassering i næringslivet, og ubalansen er både horisontal og vertikal.

Når forskere, politikere og journalister skal forklare disse skjevhetene, peker de gjerne på strukturelle årsaker. Ubalansen forklares med diskriminerende og undertrykkende mekanismer, det er menn som utnytter, overkjører, forbigår, usynliggjør og latterliggjør kvinner. Dette ligger i systemet som på mystisk vis, favoriserer menn. Ser man nærmere på norsk næringsliv anno 2013, er det imidlertid vanskelig å finne hold i påstanden om at kvinner aktivt motarbeides på vei mot toppen av mektige menn eller at bedrifter systematisk legger til rette for menn. Vi påstår ikke at diskriminerende mekanismer er utryddet, men vi tror ikke at de er de viktigste årsakene til den kjønnsskjeve statistikken. Kvinner både kan og må selv ta sin andel av ansvaret. Om kvinner fortsetter å gi «menn i systemet» skylden, ansvarliggjør de alle andre enn seg selv. Ingen andre kan ta ansvaret for kvinnene.

I løpet av de siste 100 årene har mange politiske kamper blitt kjempet og vunnet og for lengst gitt kvinner mulighet til å delta på alle livets arenaer i Norge. Spesielt fødselspermisjon og barnehager har vært viktige tiltak som har bidratt til et massivt inntog av norske kvinner til arbeidslivet. Norske kvinners yrkesdeltakelse er 16 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet av kvinners yrkesdeltakelse i industrialiserte land i OECD.

Den storstilte mønstringen av norske kvinner til arbeidslivet har vært en villet politikk. Det å kombinere familie og arbeidsliv er blitt en reell valgmulighet. Resultatet er at kvinner jobber, betaler skatt og får barn. Pappapermisjon er et indirekte tiltak som sikrer en mye sterkere deltakelse fra far i hjemmet, noe som igjen gir kvinner større overskudd. En svensk studie har vist at en økning av fedres fødselspermisjon bidrar til en mer lik fordeling av husarbeidet, og det er ingen grunn til å endre en ordning som har et slikt positivt resultat.

Den viktigste enkeltfaktoren som gjenstår er en omlegging av arbeidsmiljøloven som kan sikre fleksible og smidige arbeidstidsordninger, slik at arbeidstakere i større grad selv kan bestemme når på døgnet arbeidet skal utføres. Dette vil kunne sikre at de kvinnene som ønsker det kan gå fra deltid til heltid. De vil slippe lange karrierepauser, og det kan bidra til at flere kvinner aspirerer til ledende stillinger.

Utover det trenger vi ikke flere politiske tiltak. Politikerne har gjort jobben sin. Nye forslag om kostbare velferdsordninger som kortere arbeidsdager i småbarnsfasen eller videreføring av kontantstøtten kan i verste fall ha negative effekter og føre til at flere kvinner faller ut av arbeidslivet. Det vi trenger er det motsatte. Det norske næringslivet har et kontinuerlig behov for kreative og innovative medarbeidere, av begge kjønn og uavhengig av nasjonalitet.

Det vi derimot alle har et ansvar for, politikere, forskere, journalister og kvinner og menn, er å skape et samfunn hvor kjønn ikke er viktig. Et samfunn uten kunstige kjønnsforskjeller. Det har ingenting med politisk farge å gjøre. Det handler om at vi alle tar ansvar.

Dette er en kronikk som sto på trykk i VG 26. august, og baserer seg på artikkelen “Kvinner. Makt. Ledelse” som er i Samtiden som kommer 29. august. Skrevet av av Hilde Widerøe Wibe, Abelia og Anne Grethe Solberg, Gender Consulting.


tirsdag 18. juni 2013

Vi blir klikkhorer i sosiale medier

Ja, er det ikke det mange er i ferd med å bli? Helt avhengig av at folk klikker likes på innlegget ditt i Facebook eller anbefaler videre noe du har skrevet. Rusen av mange likes har blitt så avhengighetsdannende at mange strekker strikken rimelig langt for å få flere. 

De bruker for eksempel temmelig tendensiøse overskrifter. Slik jeg selv har gjort i dette innlegget, nettopp for å underbygge mitt poeng. Det burde selvsagt stått noe som bedre gjenspeilte innholdet, men da hadde metaforen kanskje ikke blitt tydelig nok?

Det er det flere av de semiprofesjonelle bloggerne spekulerer i, slik en kollega i NHO-felleskapet som har spesialisert seg på Petits. Han har ingen problem med å bli brukt som eksempel i denne saken fordi det kan jo faktisk bidra til flere likes. Det er en rus for han, og han elsker å leke med ord med doble betydninger. Gjerne noe som gir assosiasjoner til sex, eller banneord som i dette eksemplet: Hvorfor ting går til helvete med Norge har fått 124 likes. Se flere av hans petits her.

En tidligere kollega av meg har innrømmet på Facebook at han sletter statusoppdateringer hvor han får færre enn fire likes. Å få likes er blitt viktigere enn det han ønsker å formidle. For Trond Blindheim, rektor ved markedshøyskolen, gikk det så langt at han måtte begå digitalt selvmord. Han ble så avhengig av likes at han opplevde at den personen han utga seg for stemte mindre og mindre med virkeligheten. Han ble utmattet.

Vi kommuniserer, skriver, deler og sprer egne og andres tekster. Fra blogger og fra tradisjonell media. Ofte er twitter først ute med nyheter før det blir plukket opp av tradisjonell media. Papiravisene er utsatt for et enormt press og har årlige nedbemanningsprosesser.

Nettopp derfor har mange spådd tradisjonell media sin død. Mange av dem har ikke funnet den optimale omstillingen til den sosiale verden hvor de fleste av oss opererer. Jeg tror en rask død for tradisjonell media er sterkt overdrevet. Jeg tror at i jungelen av mindre kvalitativt innhold vi finner på blogger og nettforum vil tradisjonell media få en ny vår - hvis de klarer å tilnærme seg brukere og lesere på en mer moderne måte og er sitt samfunnsansvar bevisst.  

Slik som både VG og Aftenposten er, som aktivt jobber for å få 40 prosent kvinner i sine debattspalter. Gjennom dette og tilsvarende initiativ evner de å gjenspeile den virkeligheten og mangfoldet vi faktisk lever i. Og dette er selve kjernen av problemet og utfordringen med sosiale medier - de mangler en pressefaglig og etisk plakat å forholde seg til. Og innholdet blir deretter. Derfor trenger vi fremdeles journalister som hjelper oss å sammenfatte nyhetsbilde i en stadig mer komplisert omverden. 

Det området hvor tradisjonell media kanskje har den lengste veien å gå er å bevege seg fra konfliktorientering til fredsjournalistikk - som Kathrine Aspaas skriver om i boken Raushetens tid. Vi ønsker å lese om de sakene som gjør oss glad. Hva om den politiske medieskapte valgkampen vi er i ferd med å gå inn i kunne gå fra konflikt og forvirring til innsikt og positive saker - som omtalt i en Politisk Vår. Det medium som tar det første skrittet tror jeg har alt å vinne!