fredag 20. juni 2014

Å skape mening!

Onsdag 18. juni lanserte jeg boken: Å skape mening –refleksjonsbok for ledere og medarbeidere på Litteraturhuset. 

Hvorfor skulle akkurat jeg skrive en bok om ledelse? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv i gjennom skriveprosessen. Det gis jo ut tusenvis av bøker med temaet ledelse på verdensbasis årlig. Flere har sikkert i løpet av det siste året lest en eller flere bøker som omhandler ledelse, lest artikler, sett videoer eller diskutert ledelse.

Og temaet ledelse fortjener oppmerksomhet. Fordi ledelse er viktig. Ledelse er ofte det som benyttes som forklaring når noe går bra. Steve Jobs, Nelson Mandela for å nevne noen. Ledelse er også ofte x-faktoren som benyttes som forklaring når noe går dårlig.

Lederbøkene er full av fakta, tall, forskning og eksempler. Det er skrevet sider opp og ned om hva som kjennetegner de gode lederne og de dårlige. Bøkene lanserer gjerne en ny metode, type Leadership for dummies eller 3, 5, 7 eller 10 punkter om hva du kan gjøre for å bli en bedre leder. De skriver mye om hva og hvorfor, men mindre om hvordan. Og det er selve spørsmålet hvordan som fascinerer meg.

Jeg presenterer ikke en fasit på hva som er god ledelse i boken. Jeg lanserer verken en ny metode eller modell. Svært lite forskning om ledelse er omtalt. Boken er faktisk ikke ferdig før leseren selv er blitt medforfatter. Fordi jeg tror at mye av svaret ligger i den enkelte. Jeg bidrar i boken med noen spørsmål som leseren selv må reflektere over. For å sitere Gordon Johnsen: ”Det vi får bevisstgjort, kan vi gjøre noe med. Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss.” Det er gjennom refleksjonen du blir i bedre stand til å finne dine egne svar.

Forskning viser at det nettopp er gjennom refleksjon vi lærer best – og gjerne i refleksjon med andre. Jeg ble derfor så glad over å høre fra en av deltakerne på lanseringen at hun hadde med teamet sitt, og at de skulle bruke kvelden etterpå til å reflektere. Jeg håper at flere gjør det. Bruker boken som utgangspunkt for en felles refleksjon både i ledergruppen eller med medarbeiderne.

I boken har jeg prøvd å ta et par skritt tilbake for å se på hva ledelse av mennesker egentlig handler om: jeg har gått back to basic – som var arbeidstittelen for boken. Hvis du ser på ledelse fra et helikopterperspektiv så er det to hovedtema som utkrystalliserer seg: Ledelse av andre mennesker handler ganske enkelt om at du må være oppmerksom på, og reflektere over, to grunnleggende spørsmål:

Hva vil du oppnå – og hvilket handlingsrom må du etablere?

Disse spørsmålene bygger opp om selve overskriften for denne boken: Å skape mening. Lisa Cron har sagt: ”Et menneske kan klare seg i 40 dager uten mat, 3 dager uten vann, men bare 35 sekunder uten mening”.

Forskning viser at medarbeidere som opplever å ha en meningsfylt jobb bidrar både til høyere produktivitet og har et lavere sykefravær! Ledere må derfor snakke om hva vi skal få til sammen; altså oppdraget. Det handler om å gi medarbeiderne en opplevelse av at jeg er en viktig person i en viktig virksomhet, at jeg får lov til å bruke min kompetanse og oppleve at min jobb bidrar til et større hele.

Å skape mening for deg selv og dine omgivelser er like viktig, uavhengig av hvorvidt du leder en organisasjon, sykehus, barnehage, skole, liten bedrift, stor bedrift, uansett bransje, om du er mellomleder, prosjektleder eller om du leder landet.  Å skape mening begrenser seg ikke bare til jobb. Alle temaene i boken kan overføres til alle sammenhenger du opptrer, om det er i familien, med venner eller i fritidsaktiviteter. Hva vil du oppnå?

Utfordringen i en hektisk hverdag - på jobb og i fritiden - er at det er lett å gå seg vill i daglige gjøremål og havne i ”gjøre-fella”. 100 e-poster skal besvares, telefoner skal tas, og møter skal gjennomføres. I stedet for å fokusere på alt som skal gjøres, kan du vende oppmerksomheten din mot hva det skal lede til.

For å ta eksempelet barnehage. Du vil ha en ulik oppmerksomhet til den jobben du utfører om du fokuserer på alt det du til enhver tid gjør; skifter bleier, kler av og på, spise og samlingsstund osv. Alternativet er å vende oppmerksomheten hva det skal lede til: å skape trygge og utviklende rammer for barn. Samme tilnærmingsmåte kan du overføre til hvilken som helst jobb. Selv vaskemannen på NASA opplevde at hans jobb var et bidrag til å få en mann på månen.

Hvis du skal bli god på noe, også på ledelse, må du trene. Det krever at du bruker tid til små refleksjoner i hverdagen, tar et skritt tilbake og spør hva handler dette egentlig om. Du må selv gjøre de endringer som skal til for å oppnå det du ønsker. Det behøver ikke være store forandringer som å skifte ut ledergruppen, si opp jobben eller gjøre det slutt med kjæresten. Små endringer kan også gi stor effekt. Som å state the obvious – hva er det vi som virksomhet eller organisasjon ønsker å oppnå eller noe så enkelt som å starte med å feire når dere oppnår noe bra – stort og smått.

Med denne boken håper jeg å inspirere til forandringer. Avslutningsvis i boken har jeg derfor inkludert et kapittel om hjernen – som er den viktigste endringsmuskelen vi har i kroppen. Du kan lære noe nytt – når som helst – hvis du selv tror på det og er villig til å gjøre de forandringer som må på plass. Både kroppen og hjernen er utrustet til å klare det, hvis du selv gjør jobben. Hjernen har ubegrensede ressurser – så det er på tide å gi den mer oppmerksomhet.

Vi lever i en verden i en voldsom omstilling. Jobb og fritid sklir inn i hverandre. Stress er den viktigste direkte og indirekte årsaken til at folk blir syke. For å oppnå kraft og resultater kan du ikke bare løpe fortere. Du må gjøre ting annerledes. Ta ett skritt tilbake eller innta et helikopterperspektiv og still deg nye spørsmål – hva skal du oppnå? «Menneskers intensjoner virker som magneter på egen atferd», sier et gammelt indianerordspråk. Har du en klar intensjon med det du gjør, liten eller stor, vil det påvirke hvordan du handler og hvordan du har det. Det vil skape større mening for deg og dine omgivelser.

#skapmening

tirsdag 4. mars 2014

Heia matteheltene!

PISA- tallene for 2012 ble lagt frem rett før jul, og tallene viser en negativ utvikling. Norske barn er ikke gode nok på matte og naturfag, og vi er heller ikke der Norge bør være i prestasjoner på lesing. God innsikt i matte og realfag er grunnleggende for ingeniørutdanningene. Og ingeniører har vi til en hver tid et skrikende behov for. Samtidig er det et gap mellom de som har riktig fagsammensetning fra videregående og slik sett kvalifiserer til ingeniørutdanning og det faktiske behovet. Og gapet øker.

Siden tidenes morgen, og i hvert fall de siste førti årene, har det vært tverrpolitisk enighet om problemet og tiltak er satt i gang for å få flere til å velge realfag. Uten at det har gitt nevneverdig resultat. Politikere kan ikke bestemme at folk skal like matte. Problemet er kanskje mer grunnleggende. Vi må endre på måten vi snakker om matte. Vi må gå fra å snakke om mattenerder til mattehelter.

Den norske skoledebatten må få et toneskifte. Vi må starte med å "fremsnakke" matte og naturfag som spennende fag, både på skolen og hverdagen. Her har politikerne, sektoren og lærene et stort ansvar. Ikke minst har foreldrene en viktig oppgave i å inspirere barna til å ville lære matte og naturfag. Disse fagene er i tillegg til å være nyttig i senere karriereveier, også kule og givende fag. Vi husker alle den gleden av å sette to streker under det riktige svaret. Denne gleden og nysgjerrigheten må vi vekke hos våre barn. Vi må snu gangetabellen fra et krevende monster til en tøff superhelt. Abelia oppfordrer alle til å ta et kollektivt krafttak for en endring i retorikken.  

Vi er overbevist om at læreren er nøkkelen for en norsk skole som sliter med å knekke mattekoden. Faglig flinke, og ikke minst engasjerte lærere, er en forutsetning for at flere unger skal lære seg å elske realfag. Flere aktører har tatt til ordet for å modernisere matte og naturfagene. Alt fra å hoppe strikk i skolegården til spesialdesignede App'er er fremmet som gode metoder for at barnet skal lettere tilegne seg matte og naturfag. Dette kan sikkert være gode metoder, og vi applauderer alle som tenker nytt i undervisning. Samtidig må vi i arbeidet med å utforme morgensdagens undervisning huske at den må tilpasses morgendagens skolebarn, - som har lekt med nettbrett siden de var to år.  Læreren er altså avgjørende viktig, men vi skal likevel passe oss for å tro at den gode læreren er svaret på alle utfordringer i skolen. Det minst vi kan gjøre er å gi dem de verktøyene de trenger - som digitale læremidler – men ikke minst gi dem elever som er åpne og nysgjerrige på fagene og ikke tynget av foreldrenes fordommer.

I kjølvannet av rapportfremleggingen har politikere fra begge sider ropt høyt om pengebruken i norsk skole, og OECDs landrapport om PISA viser at Norge riktignok bruker mer penger per skolebarn sammenlignet med andre land. Abelia er ikke så opptatt av hvem som sier de vil bruke mest. Vi er mer opptatt av hvordan vi bruker pengene. Bør ikke inspirerende og nyskapende metoder for matte- og naturfagundervisning premieres? Alle er enig om at det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden, og da må vi anvende pengene på en smartere måte. Vi mener Norge bør ha som ambisjon å utvikle fremragende metoder for formidling og undervisning, kanskje særlig i matte og naturfagene.

I tillegg til metodene, må vi løfte frem heltene. For ingenting er så inspirerende som gode forbilder. For mattegeniene er en av mange forbilder Magnus Carlsen. Hans prestasjoner har skapt en kultur for at sjakk er kult. Hele Norge (om ikke hele verden) fulgte nøye med, de tenkte, snakket om og analyserte hva hans neste trekk skulle bli under VM. I dag vet vi at hans ettermæle blant annet vil være et løft for strategisk og matematisk tenking. Det må trekkes fram som en viktig seier for morgendagens skolebarn på kort sikt. Abelia tror på et mer positivt orientert ordskifte, nyskapende undervisning, smart pengebruk og gode forbilder. Vi tror på, og heier derfor frem, matte og naturfag. 

Kronikk i Computerworld 24.01.2014

fredag 28. februar 2014

Produktivitet på dagsorden

Bilde lånt fra produktivitetskommisjonens hjemmeside
"Kunnskap trumfer alt" sa tidligere statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale i 2010. Slagordet kunne like gjerne kommet fra Erna Solberg. I tillegg til at kunnskap er en av de viktigste innsatsfaktorene for næringslivet, er kunnskapsnæringen, inkludert finans og it, den viktigeste næringen for framtiden.

Prosjektet Kunnskapsbasert Norge, ledet av Torger Reve og Amir Sasson, fremmet kunnskapsnæringene fordi de har høy produktivitet og verdiskaping. Sammen med olje- og gass, maritime næringer og sjømatsindustrien er de i tillegg de mest konkurransedyktige næringene i Norge. En sterk og attraktiv kunnskapsnæring betyr at vi blir mindre sårbare, mindre avhengig av enkeltnæringer og bedre i stand til å håndtere omstillinger. Omstillinger vil være regelen fremfor unntaket framover.

Både kunnskap og IT er viktige faktorer i å utvikle produktivitet i andre næringer. Norske bedrifters evne til å ta i bruk ny teknologi trekkes frem som en forklaring på at Norge klatrer fire plasser til en 11. plass av totalt 148 land i World Economic Forums (WEF) årlige undersøkelse om konkurranseevne, skriver Dagens Næringsliv i september. Det er derfor påfallende at IT i mandatet til den norske produktivitetskommisjonen kommer helt avslutningsvis. I mandatet heter det at: Kommisjonen bør også belyse hvordan teknologisk fremgang, økt kvalitet på arbeidskraften og endret organisering både internt i og mellom virksomheter kan bidra til produktivitet i offentlig og privat sektor. For oss virker det rart at det som gjennomgående kan bidra til mer produktivitet nevnes i siste punkt, fremfor å settes som et premiss for de andre punktene i mandatet.

Den danske produktivtetskommisjonen er et uttalt forbilde for den norske, og begge er hovedsakelig bemannet av skrivebordsøkonomer. Økonomene kan brukes til mye, men uten praktikerne vet ikke økonomene hvor skoen trykker. Råd/tiltak fra kun en faggruppe vil gi homogene løsninger, og det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig i arbeidet med å utvikle nye løsninger. Ny kunnskap skapes der gamle ideer utfordres. Det første kommisjonen bør gjøre er derfor å ta et møte med Torger Reve for å få innblikk i et av de største arbeidene som faktiske allerede er gjort på produktivitet i Norge.

Den danske kommisjonen har skrevet en egenrapport om kunnskapsbaserte tjenester (kunnskapsnæringen), som inkluderer alt fra advokater, revisorer, ingeniører, arkitekter og konsulenter. Disse næringene er i økende grad ansett som en sentral faktor for å skape konkurransekraft. Overføring av kunnskap, fra for eksempel akademia til næringslivet er en av nøkkelfunksjonene til kunnskapsbedrifter. Disse tjenestene er også en katalysator for produktivitetsforbedringer i andre bedrifter, gjennom de tjenester og råd de selger. Kommisjonen peker derfor på at det å sikre gode reguleringer og effektiv konkurranse i disse tjenestene ikke bare er viktig for produktivitetsforbedringer innen disse sektorene. Det kan også gi signifikante fordeler for resten av økonomien å ha en velfungerende, innovativ og produktiv tjenestesektor.

I Danmark har de observert utfordringer i produktiviteten innen advokat og revisordelene av næringen. Årsakene er flere, blant annet ulempen ved et lite marked og reguleringer som virker hemmende for konkurransen. Det samme behøver ikke være tilfelle i Norge. Vi har derimot et enormt forbedringspotensial i at offentlig sektor kan bli en bedre kunde gjennom offentlige anskaffelser. Med bedre kunder menes at staten i større grad bør fokusere på innovasjon og behovet, fremfor detaljerte løsningsbeskrivelsene. Dette er viktige tema den norske kommisjonen må se på. Kunnskapens rolle i hele verdikjeden må også vektlegges.

Jeg vil avslutte med Kronprins Haakons ord under framleggingen av resultatene til Et kunnskapsbasert Norge: "Kunnskap og kompetanse er en fornybar ressurs som krever vedlikehold og oppdatering. Kunnskap og kompetanse øker ved læring, men også ved bruk."

Kronikk jeg har skrevet i Computerworld 28. februar 2014



tirsdag 5. november 2013

Innovasjon i media


Det er lett å tro at innovasjon i media handler om å levere nye tjenester på nye kanaler, men det handler like mye om innovasjon på innholdet, i arbeidsprosessene, for ikke å snakke om kulturen. Det handler til og med om åpenhet. Å innovere for et mediehus kan være så enkelt som å legge arrogansen til side og for eksempel åpne øynene for kunden.  

Norsk redaktørforening arrangerte 4. november sitt høstmøte hvor innovasjon sto på dagsorden, og jeg var så heldig og være en av tre eksterne dommere som skulle vurdere innovasjoner. Store og små medier viste fram sine prosjekter på hvordan de tenker nytt i et utfordrende marked. Det behøver ikke være noe revolusjonerende for å kalles en innovasjon. Tvert i mot viser det seg at det enkle ofte er det beste. Det kan være så enkelt som å bli best på det du er god til. Da må du av og til prøve å skrelle bananen fra motsatt side. 

Å kutte kostnader i en hard konkurranse behøver ikke være det eneste svaret. Du kan som Dagsavisen i stedet tenke nye markeder, og de har gjennom å etablere seg under merkenavnet  Framtiden i Drammen faktisk vokst. De har levert på å være en urban avis med lokalt innhold. Og med suksess så skaper det stolthet i hele staben. 

Avisa Nordland ville utvide markedet i en ny potensiell kjøpergruppe som ikke er storkonsumenter av media, nemlig de unge. De tok seg bryet verdt og stilte de unge spørsmål om hva de ønsket. Ungdommen ønsker dialog, de ønsker å bli tatt med på råd og de ønsker selv å være nyheten. De unge vil ikke ha sutre Nav saker på forsiden. De vil ha positive saker. Avisa Nordland måtte omstille seg og sitt nyhetsperspektiv. Det innebar for eksempel at dresskledde menn ble erstattet med gode menneskehistorier på næringslivssidene.

Det mest innovative eksemplet er Sunnmørsposten som har satt rushtidsproblemet i Ålesund bokstavelig talt i ett nytt søkelys. De sendte journalistene ut i forskjellige transportmidler fra apostlenes hester, sykkel til kajakk, bil og buss og fikk belyst hvilket transportmiddel som var mest effektivt. Resultatet ble vist i en dataanimert og interaktiv tjeneste. Gjennom bruk av big data kan nyheter få en ny vår! Datajournalistikk gir ny innsikt.

VG er kanskje den avisen som i sterkest grad har etablert en kultur som fremmer innovasjon gjennom å oppmuntre til å eksperimentere. VG har erkjent at de beste ideer kommer fra feil folk, som er feil plassert og ofte til feil tidspunkt. De kan til og med finne på å gjøre feil – og det er også greit. Det var ikke mange ledere i VG som var med på beslutningen om å utfordre verdensrekorden om det lengste intervjuet. Det tok to minutter fra ideen oppsto til Lahlum takket ja.

De gode ideer kommer når man minst venter de. Det avgjørende er om det er utviklet en kultur hvor ideene – hvor noen av dem garantert vil mislykkes – også skal få lov til å testes ut. Tillit, gir også ansvar. 

Eksemplene over, med unntak av Avisa Nordland, omhandler i liten grad innovasjon på innholdssiden. Dessverre. I en stadig mer stressende hverdag med et enormt tilfang på informasjon vil mediekonsumet utvikle seg annerledes. I likhet med de unge som Avisa Nordland snakket med, så deler også litt eldre helst de sakene som gjør oss glade på Facebook. Huffington post har på bakgrunn av kunnskap om hvordan negativt stress påvirker oss forsøkt å ha mer balanserte overskrifter og mindre røde typer, og en egen del av avisen vies bare positive nyheter. Drapsrevyen saken er et eksempel på det motsatte.

Media må innovere for å overleve. Mye skjer, men vi er fremdeles kun i den spede begynnelsen. Det er når innhold og kultur får like mye oppmerksomhet som kanaler og tjenester at de store innovasjonene vil finne sted – og mediahverdagen til den enkelte faktisk vil bli kvalitativt bedre.

tirsdag 27. august 2013

Kvinner må ta ansvar selv

Illustrasjon av Roar Hagen til kronikk publisert i VG
Arbeidsminister Anniken Huitfeldt har uttrykt at årets valg er et likestillingsvalg. Vi vil hevde det motsatte. Politikere har gjort nok. Det er kvinner selv som må ta ansvar for sine liv. Politikere kan ikke ta valgene for dem.

Kvinner i arbeidslivet i dagens Norge ikke er mer undertrykte enn de gjør seg til selv. Kvinner besitter mange av de mektigste posisjonene i Norge: Fire av de mest betydningsfulle arbeidslivsorganisasjonene ledes av kvinner. Ni av de tolv største humanitære organisasjonene har kvinnelige toppledere. Majoriteten av de politiske partiene ledes av kvinner. Etter høstens valg vil Norge kunne ha både kvinnelig statsminister og finansminister. I det hele tatt er det lite som tyder på at kvinner som virkelig vil, kan skylde på at de har feil kjønn om de ikke får det til.

Det betyr likevel ikke at vi er i mål med å fordele makten jevnt mellom kvinner og menn. I næringslivet er det påfallende langt mellom kvinnene på toppen, spesielt i de børsnoterte selskapene. KPMGs topplederundersøkelse for 2012 viser at kun 16 prosent av toppledelsen i børsnoterte selskaper med hovedkontor i Norge er kvinner. Av disse har hele 72 prosent lederansvar tilknyttet stabsfunksjoner. Det innebærer at menn rangerer over kvinner i form av høyere lønn, posisjon, status og gjennomslagskraft. Når kvinner er ledere, er det gjerne i lavstatusfunksjoner. De sitter i HR, kommunikasjon, markedsføring og i administrasjon. Det er, med andre ord, forskjeller mellom kvinners og menns plassering i næringslivet, og ubalansen er både horisontal og vertikal.

Når forskere, politikere og journalister skal forklare disse skjevhetene, peker de gjerne på strukturelle årsaker. Ubalansen forklares med diskriminerende og undertrykkende mekanismer, det er menn som utnytter, overkjører, forbigår, usynliggjør og latterliggjør kvinner. Dette ligger i systemet som på mystisk vis, favoriserer menn. Ser man nærmere på norsk næringsliv anno 2013, er det imidlertid vanskelig å finne hold i påstanden om at kvinner aktivt motarbeides på vei mot toppen av mektige menn eller at bedrifter systematisk legger til rette for menn. Vi påstår ikke at diskriminerende mekanismer er utryddet, men vi tror ikke at de er de viktigste årsakene til den kjønnsskjeve statistikken. Kvinner både kan og må selv ta sin andel av ansvaret. Om kvinner fortsetter å gi «menn i systemet» skylden, ansvarliggjør de alle andre enn seg selv. Ingen andre kan ta ansvaret for kvinnene.

I løpet av de siste 100 årene har mange politiske kamper blitt kjempet og vunnet og for lengst gitt kvinner mulighet til å delta på alle livets arenaer i Norge. Spesielt fødselspermisjon og barnehager har vært viktige tiltak som har bidratt til et massivt inntog av norske kvinner til arbeidslivet. Norske kvinners yrkesdeltakelse er 16 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet av kvinners yrkesdeltakelse i industrialiserte land i OECD.

Den storstilte mønstringen av norske kvinner til arbeidslivet har vært en villet politikk. Det å kombinere familie og arbeidsliv er blitt en reell valgmulighet. Resultatet er at kvinner jobber, betaler skatt og får barn. Pappapermisjon er et indirekte tiltak som sikrer en mye sterkere deltakelse fra far i hjemmet, noe som igjen gir kvinner større overskudd. En svensk studie har vist at en økning av fedres fødselspermisjon bidrar til en mer lik fordeling av husarbeidet, og det er ingen grunn til å endre en ordning som har et slikt positivt resultat.

Den viktigste enkeltfaktoren som gjenstår er en omlegging av arbeidsmiljøloven som kan sikre fleksible og smidige arbeidstidsordninger, slik at arbeidstakere i større grad selv kan bestemme når på døgnet arbeidet skal utføres. Dette vil kunne sikre at de kvinnene som ønsker det kan gå fra deltid til heltid. De vil slippe lange karrierepauser, og det kan bidra til at flere kvinner aspirerer til ledende stillinger.

Utover det trenger vi ikke flere politiske tiltak. Politikerne har gjort jobben sin. Nye forslag om kostbare velferdsordninger som kortere arbeidsdager i småbarnsfasen eller videreføring av kontantstøtten kan i verste fall ha negative effekter og føre til at flere kvinner faller ut av arbeidslivet. Det vi trenger er det motsatte. Det norske næringslivet har et kontinuerlig behov for kreative og innovative medarbeidere, av begge kjønn og uavhengig av nasjonalitet.

Det vi derimot alle har et ansvar for, politikere, forskere, journalister og kvinner og menn, er å skape et samfunn hvor kjønn ikke er viktig. Et samfunn uten kunstige kjønnsforskjeller. Det har ingenting med politisk farge å gjøre. Det handler om at vi alle tar ansvar.

Dette er en kronikk som sto på trykk i VG 26. august, og baserer seg på artikkelen “Kvinner. Makt. Ledelse” som er i Samtiden som kommer 29. august. Skrevet av av Hilde Widerøe Wibe, Abelia og Anne Grethe Solberg, Gender Consulting.


tirsdag 18. juni 2013

Vi blir klikkhorer i sosiale medier

Ja, er det ikke det mange er i ferd med å bli? Helt avhengig av at folk klikker likes på innlegget ditt i Facebook eller anbefaler videre noe du har skrevet. Rusen av mange likes har blitt så avhengighetsdannende at mange strekker strikken rimelig langt for å få flere. 

De bruker for eksempel temmelig tendensiøse overskrifter. Slik jeg selv har gjort i dette innlegget, nettopp for å underbygge mitt poeng. Det burde selvsagt stått noe som bedre gjenspeilte innholdet, men da hadde metaforen kanskje ikke blitt tydelig nok?

Det er det flere av de semiprofesjonelle bloggerne spekulerer i, slik en kollega i NHO-felleskapet som har spesialisert seg på Petits. Han har ingen problem med å bli brukt som eksempel i denne saken fordi det kan jo faktisk bidra til flere likes. Det er en rus for han, og han elsker å leke med ord med doble betydninger. Gjerne noe som gir assosiasjoner til sex, eller banneord som i dette eksemplet: Hvorfor ting går til helvete med Norge har fått 124 likes. Se flere av hans petits her.

En tidligere kollega av meg har innrømmet på Facebook at han sletter statusoppdateringer hvor han får færre enn fire likes. Å få likes er blitt viktigere enn det han ønsker å formidle. For Trond Blindheim, rektor ved markedshøyskolen, gikk det så langt at han måtte begå digitalt selvmord. Han ble så avhengig av likes at han opplevde at den personen han utga seg for stemte mindre og mindre med virkeligheten. Han ble utmattet.

Vi kommuniserer, skriver, deler og sprer egne og andres tekster. Fra blogger og fra tradisjonell media. Ofte er twitter først ute med nyheter før det blir plukket opp av tradisjonell media. Papiravisene er utsatt for et enormt press og har årlige nedbemanningsprosesser.

Nettopp derfor har mange spådd tradisjonell media sin død. Mange av dem har ikke funnet den optimale omstillingen til den sosiale verden hvor de fleste av oss opererer. Jeg tror en rask død for tradisjonell media er sterkt overdrevet. Jeg tror at i jungelen av mindre kvalitativt innhold vi finner på blogger og nettforum vil tradisjonell media få en ny vår - hvis de klarer å tilnærme seg brukere og lesere på en mer moderne måte og er sitt samfunnsansvar bevisst.  

Slik som både VG og Aftenposten er, som aktivt jobber for å få 40 prosent kvinner i sine debattspalter. Gjennom dette og tilsvarende initiativ evner de å gjenspeile den virkeligheten og mangfoldet vi faktisk lever i. Og dette er selve kjernen av problemet og utfordringen med sosiale medier - de mangler en pressefaglig og etisk plakat å forholde seg til. Og innholdet blir deretter. Derfor trenger vi fremdeles journalister som hjelper oss å sammenfatte nyhetsbilde i en stadig mer komplisert omverden. 

Det området hvor tradisjonell media kanskje har den lengste veien å gå er å bevege seg fra konfliktorientering til fredsjournalistikk - som Kathrine Aspaas skriver om i boken Raushetens tid. Vi ønsker å lese om de sakene som gjør oss glad. Hva om den politiske medieskapte valgkampen vi er i ferd med å gå inn i kunne gå fra konflikt og forvirring til innsikt og positive saker - som omtalt i en Politisk Vår. Det medium som tar det første skrittet tror jeg har alt å vinne!

torsdag 6. juni 2013

Tør du dele dine feil?

I dag har jeg tilbrakt dagen på FailConOslo. En konferanse som har som formål å lære av egne og andres feil, og ikke minst inspirere til mer åpenhet om egne feil; fordi det finnes ikke bedre utgangspunkt for å lære. Se oppsummeringen min fra tvitringen her. Aftenposten skrev en sak i forkant om Å dyrke sine bommerter. Anbefales :-)

Konferansen var inspirerende, morsom, rørende, ja den spilte på hele følelsesregisteret. Ikke minst rørte den ved frykten over å dele av egne feil. Hva vil andre tro om meg hvis jeg innrømmet min egen tilkortkommenhet? Fordi det er personlig og rører ved det som er mest sårbart hos hver og en av oss - inkludert meg. 

Hva er hensikten spør du kanskje. Hva er vitsen av å dvele og dele av våre feil?  Fordi det skaper en ny arena for læring! Les her en artikkel om hvordan du kan lykkes med å feile fra et eget magasin i Harvard Business Review som var viet feil i sin helhet. 

Mye av vår kultur og våre institusjoner er preget av frykten for å gjøre feil. I en slik utstrekning at mange ser det som bedre å sitte helt i ro og gjøre ingenting - fordi da gjør du i hvert fall ikke noe galt. Dette er kanskje kjernen i kritikken som ble reist etter 22. juli. Og når først feilene er identifisert er det en kollektiv jakt etter syndebukker i stedet for å lete etter løsninger og å skape kulturer hvor feil blir verdsatt fordi de bringer ny læring. 

Ashley Good, som står bak organisasjonen Failforward, etablerte for noen år tilbake en web-side hvor folk kunne dele av sine feil: admittingfailure. Det ble kjempe mislykket - kan du forestille deg hvorfor? Ingen (kun 30) ville dele på Internett av sine feil slik at de ble liggende til spott og spe for evig og alltid. Vi er ikke i nærheten av å være der! Enda.

Tør jeg å dele av mine feil? Jeg skrev en bloggartikkel om Kunsten å gjøre feil for et par måneder siden, men når jeg leser den i retrospektiv øser jeg ikke akkurat av egne feiltastiske erfaringer... Den bloggartikkelen hvor jeg går lengst i å dele av egne feil er når jeg skrev om min egen førtiårskrise hvor jeg innrømmer at jeg mislyktes med et bokprosjekt. Jeg har fått kommentarer - i negativ retning - etterpå. Så hvorvidt det var et godt eksempel å trekke fram kan jo diskuteres.

Men, jeg skal trene. Jeg skal virkelig trene på å åpne det lille sårbare rommet. Jeg skal også gjøre mitt for å skape åpne prosesser hvor andre føler det er helt greit å dele av sine feil. Hvor vi stiller undrende spørsmål og er løsningsorientert framfor å skape situasjoner hvor den/de andre føler det som et angrep. Hvis jeg feiler, skal jeg reise meg på nytt og prøve igjen. Andre som TØR ta utfordringen?

onsdag 22. mai 2013

Prestasjonssamfunnets bakside



Jeg kom over et debattinnlegg hos NRK Ytring i dag som både var oppsiktsvekkende og sjokkererende, men mest av alt trist. Anbefaler alle å lese Dagen-derpå samfunnet. Fra ingressen: "Medisin var ein gong noko du trong hvis du var sjuk. No er det noko du treng hvis du ikkje orkar å sykla Birken". At mange føler at de trenger en oppkvikker for å takle hverdagen er for meg et symbol på en svært farlig trend som aldri vil føre noe godt med seg. 

Hva som kom først - høna eller egget - er alltid et interessant diskusjonstema. Er behovet for nyvinningen Paracetduo - altså en blanding av paracetamol og koffein som etter produsentens egne ord skal gi deg en oppkvikker - et behov som forbrukerne har etterlyst eller er det farmasiprodusenten som har skapt et behov? Hva erstatter produktet? Tar vi "medisiner" når det vi egentlig trenger er en power-nap eller en god natts søvn? "Medisinen" er uansett et symbol på en skremmende utvikling.

Det økte behovet for medisinering, og til og med for å tilføre ny energi, sier noe om et prestasjonssamfunn som etter min mening er gått over stokk og stein. Jeg har stor tro på enkel matematikk hvor logikken tilsier at vi kan ikke få mere ut av kroppen enn det vi putter inn. Kanskje på kort sikt, men aldri på lang sikt. Hvis du bare forbruker - og skaper falske forestillinger om innbilt energi - så vil kroppens lager tæres på og til slutt vil det være tomt.

Prestasjonssamfunnets og medaljens bakside er mørk og uungåelig. Allerede ser vi en økning av sykmeldinger for udefinerbare lidelser. Vi tåler rett og slett (og selvsagt) ikke jaget etter det perfekte på alle arenaer. Liv som baserer seg på ytre måleparameter. Hvor vellykket er jeg egentlig, i de andres øyne. Framfor hvor bra har jeg det egentlig, når jeg kjenner etter. For kjenner du etter vil kroppen aldri hige etter mer medisiner, men heller etter noe helt annet.

Jeg tilhører kanskje den protestantiske tradisjonen som mener at med ondt skal ondt fordrives. Jeg er ingen fanatiker, og hvis en pencillin kur er det eneste som skal til for å bli frisk så tar jeg det selvsagt, men det helst etter å ha prøvd alt det andre. Det er dessuten utrolig hvilke resultater det gamle kjerringrådet om en god natt søvn kan gi. Søvn gir faktisk mer enn et kinderegg! Den fungerer som medisin, kan gi deg en oppkvikker, er bærekraftig og gir deg tilgang på dine ressurser. Noen bedre?  

tirsdag 30. april 2013

Latterlige fakta


En god latter forlenger ikke bare livet, selv om det i seg selv er en god grunn til å le mer. Latter øker kreativiteten, skaper arbeidsglede, gjør oss friskere, reduserer stress, forenkler vanskelig kommunikasjon, utvikler magemusklene og når jeg er så godt i gang kan jeg like godt legge til - latter gir større mening i livet. 

Min datter på tre elsker å le, faktisk så mye at hun gjerne framprovoserer det. Mamma, kan du ikke kile meg litt sier hun, og da er det ikke kosekiling, men faktisk latterkrampekiling - og vi ler hjertelig begge to. Vi har mye å lære av barna.

Femåringer ler gjennomsnittlig 113 ganger om dagen, mens voksne bare 13 ganger per dag. Latter er like viktig for kreativiteten som evnen til å stille spørsmål. Og kreativiteten har sin peak nettopp ved fem årsalderen. Med skolegang synker den dramatisk. Når vi er 44 så er vi på det minst kreative. Hvis vi imidlertid fortsetter å stille spørsmål - og ler, så vil vi kunne opprettholde kreativiteten selv om vi blir eldre. Det er håp.

Daniel Pink viser i boken: "A whole new mind" til forskning som har påvist at de mest effektive lederne er morsomme. De fikk medarbeiderne til å le tre ganger hyppigere enn andre ledere. 

Det er da kanskje ikke så underlig at mange snakker om arbeidsgledens bidrag til forbedret produktivitet. Slik har det ikke alltid vært. På Ford fabrikken på 1930-1940-tallet var det forbudt å le. I 1940 fikk John Gallo sparken fordi han ble tatt for å smile, etter tidligere å ha bli tatt for å le og forsinket arbeidsprosessen opptil et halvt minutt. Vi har blitt klokere siden det. 

I dag er det  selskaper som har det som sin eksplisitte strategi å ha det moro. I Soutwest airlines har de som sin misjon: "People rarely succeed at anything unless they are having fun doing it."

Latterens helsebringende effekter er så anerkjent, at det nå etableres lattergrupper hele verden over som kommer sammen om morgenen for å le. En venninne av meg har selv holdt latterkurs, og delte noen teknikker på en større middag. Hele selskapet lo godt og inderlig, lenge. Latter er altså både smittsomt og kan framprovoseres.

Så mitt budskap er le mere, hjemme, på jobb, med barn, venner og kollegaer, fordi det er ingen god grunn til å la være!

onsdag 24. april 2013

Kunsten å gjøre feil


Ja, du leste riktig. Jeg vil slå et slag for en kultur hvor vi applauderer feil – ja rett ut feirer feil, framfor skaper angst for å gjøre feil. Jeg gjorde feil. Hurra. Her er et klapp på skulderen fra meg selv til meg selv. Det høres kanskje absurd ut i et samfunn hvor frykten for å gjøre feil er godt etablert.

Alle gjør feil. Hele tiden. Kanskje mange ganger bare i løpet av en dag. Noen ganger er det de små ting, som datteren min på tre som når hun sier noe feil påpeker det, og samtidig ler litt kokett av seg selv. Hun er enda ikke lært opp i at det å gjøre feil er noe negativt. Hun er ikke lært opp i å skamme seg. Jeg skal fortsette å le med henne, og ikke av henne, når hun gjør feil. Fordi det er gjennom sine feil hun vil ha mest læring og opplevelse av mestring.

Andre feil har større betydning og kan oppleves som uopprettelig. Som amerikanerne sier: You never get a second chance to make a first impression. Audun Lysbakken ble et offer for en feil han selv hadde gjort, og mistet jobben som en konsekvens. Til tross for at han beklaget og uttrykte at han hadde lært av det. Han og andre politikere, ledere, offentlig ansatte, fotballspillere og mange andre blir stadig påminnet hvor kraftig konsekvenser feil kan ha. Derfor knyttes feil til frykt. Vi er redde for represalier. Det handler ofte mer om de andre enn oss selv. Vi er redde for hva andre måtte tenke om oss.

Det kan jo ikke være bra at vi bruker så mye energi på å være redde for å gjøre feil. Kanskje nettopp derfor har noen begynt å stille spørsmål til hvorvidt det er sunt å opprettholde en kultur hvor redselen for å gjøre feil også stopper oss fra å gjøre det som er riktig.

Innenfor innovasjonsarbeid er det å gjøre feil helt nødvendig for og lykkes. Paul Iske har gjort det å oppfordre til feil til sitt levebrød gjennom sitt Institute for Brilliant Failures. Media lever av at andre gjør feil - og det har tidligere finansjournalist Kathrine Aspaas tatt et oppgjør med i boken Raushetens tid hvor hun også lanserer begrepet feiltastisk (på engelsk ”flawsome”). Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig - og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det er jo unektelig noe som kjennes veldig godt med en slik tilnærming?

På Facebook deler folk suksesser, men stadig flere har også begynt å dele sine feil. De får gjerne litt lett humring og gjenkjennende nikk som svar i form av likes. #Denfølelsen liksom sammenfatter hvordan akkurat det kjennes. Og det gjør jo litt godt – at folk tør å innrømme at de ikke er ufeilbarlig.

Hva med at vi snur på mynten, bryter mønsteret med den negative tankerekken og begynner å omfavne våre feil? Hva skulle kunne skje da? Bortsett fra at vi selv begynte å føle oss mye bedre? At angsten og frykten slapp taket og at vi ble mer kreativ? Kunne det også hende at vi lærte noe, om oss selv og andre?

Her er hele 7 gode grunner til hvorfor ikke å gjøre feil faktisk er den største feil:
1. Feil hjelper oss å finne ut av hvem vi er
2. Feil gir oss verdifull innsikt i det å leve  - i det øyeblikket vi ser på det som læring framfor feil vil også frykten for å gjøre feil forsvinne.
3. Feil lærer oss å tilgi – både oss selv og omgivelsene
4. Feil hjelper oss å bli kvitt vår frykt
5. Leve uten anger – hvis du lever med et mål om å unngå feil vil du angre alle de feilene du ikke gjorde.
6. Med feil kommer også utvikling og vekst – den beste måten å lære på er gjennom dine feil.
7. Feil er første skritt til og lykkes – fordi du vinner selvsikkerhet, mot og erfaring hver gang du gjør en feil. Thomas Edison feilet 10,000 ganger før han lyktes med å lage lyspæren.  

For å skape en feiltastisk kultur må vi begynne med å dele mer av våre feil og glede oss med hverandre over hvilke utmerkede muligheter nettopp disse feilene gir.