fredag 2. oktober 2009

Hvilket Storting skal vi ha?

og hvordan skal våre tingmenn og -kvinner opptre? Dette er noen av temaene Morten Søberg tar opp i boken "Senatet som aldri vart - Essay frå Stortinget". Spennende bok om evige problemstillinger, hvor noen stammer helt tilbake til antikken. Spørsmål som er aktualisert i disse dager med Stortingets konstituering - og nettopp derfor også ble tema på Dagsnytt 18 onsdag 30. september: Stortingets betydning.

Morten Søberg etterlyser en mer aktiv stortingsrepresentant (som det litt mer kjønnsløst heter på bokmål) som tar opp de store spørsmålene i sin og vår tid. Han stiller spørsmål om det var mer vilje og evne til makt før. Han deler anekdoter med leseren som tingmannen Paul Svarstad som fikk gjennomslag for byggingen av Strynfjellsvegen og Schei som i oppdrag av regjeringa fikk endret kommunestrukturen i landet og halvert antallet kommuner.

Hva er så makt? Du har den altoverskyggende makten hvor du som folkevalgt kan sette et endelig punktum for alt liv - jf. Truman. Eller er makt like mye viljen til å ta upopulære så vel som populære avgjørelser fordi du tror på endring til noe bedre. Makt kan også handle om å sette dagsorden for nye og viktige spørsmål som angår vår tid. Dagen stortingsrepresentanter tar for sjeldent makroperspektivet og reiser spørsmål om hvilket samfunn vi ønsker oss.

"Eit Parlament må ikke berre produsere tekst og brød, men og tale og sirkus: Stortinget har eitkvart å lære av røystene fra Underhuset i London og atterljomen i samveldelanda." Så sant så sant. Søberg skriver at det i det kanadiske parlament ikke er lov å bruke manus - hvilket skaper et ytterligere muntlig - og kanskje humoristisk - preg. En besnærende tanke. Kanskje også et Storting uten manus ville fått flere utsagn ala Sponheims: hver mann sin høne.

Søberg skriver prosaisk på nynorsk med en omsorg - ja nesten kjærlighet - for norsk politikk. Det går i røyndom og løyndom til hjertet renner over. Selv jeg - som ikke har noe spesielt forhold til nynorsk - må innrømme at språket er vakkert. Om du ikke er spesielt opptatt av politikk er den elegante språkføringen i boken en opplevelse i seg selv. Er du interessert i utviklingen av vårt politiske system så er denne boken absolutt å anbefale. Minerva har delt en smakebit fra boken: Lagtinget: fysisk midtpunkt, konstitusjonell ruin – og politisk fyrlykt. Les forøvrig Bård Vegar Solhjell sin anbefaling av boken.